Når alt annet blir bagateller...

Dette skal være en treningsblogg, men det er to stykker jeg ønsker å nevne før jeg forsvinner helt inn i egen "treningsboble".

I 2013 har jeg opplevd å miste 2 kolleger i kreft, 2 flotte damer som døde altfor unge, Cathrin ble 49 år og Hanne 41.

Rett før Birkebeinerrittet 2012 fikk jeg vite hvor alvorlig syk Cathrin faktisk var. Det ble en spesiell opplevelse over fjellet. Tårene trillet bak brilleglassene og klumpen i halsen vokste, men det å grine og sykle samtidig var en veldig dårlig kombinasjon, så jeg måtte bare fokusere. Men jeg kjente også på gleden over å være frisk, ha en kropp som spiller på lag og være så heldig å oppleve en slik sykkeltur. Så smilet idet målseilet passeres rommer så mye mer enn gleden over å ha fullført.

Birkebeinerrittet 2012 dedikeres Cathrin, som døde i april.

Et år etter var jeg der igjen. Hanne startet blogg da hun ble syk, og i juli kom innlegget «Sannhetens øyeblikk» hvor hun fortalte at hun kun hadde uker eller måneder igjen.

Rittet 2013 ble en våt og skitten opplevelse. Men jeg forbannet meg selv underveis på at hver km jeg tilbakela og hver munnfull med sand som ble spyttet ut, skulle gjøres i glede og takknemlighet over å få være frisk og ha en kropp som tåler time etter time med anstrengelse. Rittet ble et av de tyngste jeg har gjennomført, aldri har bakkene opp til Storåsen vært så lange, men det var helt greit.

Tonje og jeg feirer enhver Birkengjennomføring med champagne. Hanne var en livsnyter og elsket champagne.

Birkebeinerrittet 2013 dedikeres Hanne, som døde i september.

Så hva betyr et merke i Birken i denne sammenheng? Ingenting!!  Hannes budskap på bloggen var å leve i nuet og nyte dagene best mulig. Det å kose seg på treningstur, oppleve naturen, sette seg mål og kjenne at kroppen virker er en av mine måter å nyte dagene på og kjenne på gleden over livet!

Carpe Diem