Pingleguri!

Jeg har egentlig en liten drøm om å sykle Terrengsykkelrittet! Men jeg tør ikke. Jeg føler meg så pysete på humpete stier at jeg er redd jeg ville brukt så lang tid at det hadde vært flaut! Samtidig vil jeg gjerne bli litt bedre til å beherske steiner og røtter, så jeg er igang med årets prosjekt - ned fra Ringdalshytta uten å sette foten i bakken. Det er en strekning som sykles under Raumerrittet. Motsatt vei tror jeg er litt ambisiøst. Dette er egentlig et prosjekt som jeg startet ifjor, men det ble med 2-3 turer og plutselig var sommeren over.

Det har kun blitt 2 turer hittil i år også, og nå er det ferietid. Men jeg har tro på flere turer i august, for selve strekningen egner seg godt for en kort ettermiddagstur - ca 1 t 20 min i helhet.

Hvorfor er jeg så oppsatt på dette da? For det første, de fleste ritt har innslag av sti. Og jeg merker at når jeg er sliten, så blir jeg mer pysete samtidig som det er mer anstrengende å sykle over røtter. Jeg merker det i stipartiet på Birkebeinerrittet.

For det andre så gir det god mestringsfølelse. Og når jeg klarerer et parti jeg ikke har klart før, så er opplevelsen så god.

Konsentrert mot neste "hinder"...

...og der måtte foten i bakken

Og så blir jeg så sint på meg selv når jeg pingler. Jeg er nok redd for å ramle og slå meg, men de gangene jeg velter så går det som regel helt fint. Ofte noen blåmerker, men det er det...
Så da er det bare å komme seg ut i terrenget i sommer - og kanskje jeg bør ta et lite kurs. For det hjelper når jeg ser at andre klarer....